Top navigasjon

Fundamenterer CO2-lagring i Norden

  • Publisert 02.04.2013
I 2015 vil alle kunne undersøke hvilke lovende lagringsplasser Norden har CO2 gjennom et nettbasert kart. Dette blir et av resultatene av et nordisk samarbeidsprosjekt om CO2 lagring i Norden.

- Hvis man vil begynne å lagre C02 er det helt avgjørende å vite hvor det er best å lagre. I Norden vil vi være nødt til å dele på lagringspotensialet, fordi de Nordiske landene har veldig forskjellig lagringspotensiale, forteller Karen Lyng Anthonsen, geolog ved De Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland (GEUS).

To ganger Mjøsa
Det totalet lagringspotensialet for Norden er ennå ikke ferdig kartlagt, men ut fra det som er kjent i dag har Norge størst potensialet, fulgt av Danmark og Sverige. I Finland og Island er det bare begrensede muligheter. For å få noen tall, så er det kartlagte potensialet i Norge (til 62°), på 72 gigatonn eller 72 000 000 000 tonn, mens Danmarks er på 17 gigatonn. Og når vi ser på mengder, så rommer lagringsområdet i Norge ca halvparten av alt vann i Østersjøen (10 750 km3). Porevolumet, som vil si den faktiske mengden CO2 man kan lagre, tilsvarer to ganger mengden vann i Mjøsa (ca. 100 km3). Det er altså enorme størrelser det er snakk om.  

Anthonsen leder arbeidet med lagringskartet, som er en del av det nordiske prosjektet Nordiccs’ leveranser. På spørsmål om hvorfor det er viktig, legger hun vekt på samfunnsaspektene.

- Kartet vil bli en informasjonskilde om CO2-lagring, både for industrien og politikere som skal ta beslutninger, men også for mannen i gata og pressen som vil følge med å orientere seg, svarer Anthonsen.  

Særlig for industrien er det et viktig verktøy. Den vil kunne de finne stedene med størst potensiale, og samtidig orientere seg om virksomheter i samme område. Og alt dette gjennom en vanlig PC, uten kostnader. Planen er dessuten at det skal være så enkelt tilgjengelig at det kan brukes av skoleelever til oppgaveløsning.

Homogeniserte data
Siden dette er laget for industrien og beslutningstakere er det viktig at datagrunnlaget som ligger bak er korrekt. Anthonsen forklarer at fokuset vil være på områdene med mest potensialet, det vil si saline aquiferer, olje- og gass felt og områder der det er mulig å fange mineraler.

- Vi vil bygge på data som allerede eksisterer i de nordiske landene, men sørge for at lagringskapasitetsberegningene blir sammenlignbare og at dataene generelt er homogenisert, slik at det kan brukes samlet, forklarer Anthonsen.

Fundament for Norden
Når et lagringssted er valgt anslår Anthonsen at det tar ca 5 år å gjøre den klar til å ta imot CO2. Det første som må gjøres er å screene stedet ut fra eksisterende data. Denne screeningen baserer seg på ulike geologiske nøkkelkriterier som dybde, tykkelse, porøsitet, lagringskapasitet og seilets holdbarhet.

- Det er dette arbeidet vi gjør for Norden nå slik at andre som ønsker å ta neste steg har et godt fundament, sier Anthonsen.  

Neste steg er mer detaljerte undersøkelser, basert på retningslinjene i EUs CO2-lagrings direktiv. Dette innebærer blant annet innsamling av seismiske data for å lage en 3D modell av hele lagringsstedet. Deretter følger modellering av injeksjoner i lageret over kort (50 år) og lang tid (10 000 år).

- Hvis CO2-lagring blir en realitet, har Norden et meget stort potensiale, både i Nordsjøen, i Skagerak og i Østersjøen, sier en optimistisk Anthonsen til slutt.